Er evidens det samme som kunnskap?

Det er ikke kunnskap, men en forsnevring av kunnskapsbegrepet som skaper debatt. Likeledes er det viktig at man tar innover seg at dagens debatt om kunnskapsbegrepet er en forlenging av andre grunnlagsdebatter som har vært ført. Debatten kan ikke føres uten en klar bevissthet om hvilke vitenskapsteoretiske fenomener som ligger til grunn for argumentasjonene som føres. Og argumentasjonene er så fundamentalt ulike nettopp fordi de har sine røtter i ulike vitenskapsteorier og kulturer. Man vil kanskje ikke komme frem til en kunnskapsbasert praksis som rommer alle forståelser av kunnskap og viten. Men man kan gjennom dialog og kommunikasjon komme frem til en tydeliggjøring av de ulike kunnskapsparadigmer som gjør det mulig for profesjonsutøveren å anvende og velge evidens og kunnskapskilder ut ifra hva situasjonen krever.

Til debatt

Det var den første dagen i desember jeg skulle delta på konferanse i regi av Senter for kunnskapsbasert praksis ved Høgskolen i Bergen. Tittelen «Evidensbasering – en forutsetning eller et hinder for god praksis?» ga forhåpninger om både debatt og temperatur.

En ny bevegelse

Konferansens første forelesning var ved professor og senterleder Monica W. Nortvedt. Jeg kunne nikke gjenkjennende til flere av argumentene. For hvem kan være mot kunnskap? Alle sykepleiere ønsker vel å ta velinformerte beslutninger. Nortvedt lanserte begrepet «Bevegelsen» kunnskapsbasert praksis med stort hell, men ennå var jeg litt usikker på om jeg var en del av bevegelsen eller ikke. Kanskje kunne Kari Martinsens innlegg si noe om jeg skulle søke medlemskap?

Evidensialismen

Det var særlig Martinsens omtale av evidens jeg fant interessant. Martinsen & Eriksson (2009) viser til at evidensbegrepet er noe mer enn bare den anvendelse det har fått i medisinen. Evidens viser til å få en åpenbar visshet om noe, og om å se og innse. De viser til at evidens er å gjøre synlig det som er hevet over tvil. For Martinsen er dette evidens, men en annen evidens enn den medisinske. Evidens i en hermeneutisk tradisjon vil slik stå i kontrast til regelforfølgelse i den medisinske evidensen. Martinsen hevder det brer om seg med det hun benevner som evidensialisme, og i det legger hun at den medisinske evidensen brer om seg og blir gyldig også på andre områder enn sitt eget. Med det blir begrepet evidens innsnevret. Og det er noe av det som gjør oversettelsen fra evidensbasert til kunnskapsbasert problematisk. For kunnskap kan være noe mer enn hva man kommer frem til ved anvendelse av en slik metodikk, og for Martinsen er det problematisk at begrepet og metoden ikke viser til at evidensbasert praksis er noe annet enn evidensbasert medisin. Det er flere former for kunnskap som må utfordres og flere måter å jobbe med evidens på. Alt kan ikke gjøres gyldig på samme måte.

Det gode og riktige

For praktikeren som skal utøve profesjonen sykepleie, vil forståelsen av ulike begrep og fenomen være satt sammen av kunnskap fra ulike kunnskapskilder. Slik Arild Bjørndal fra Nasjonalt kunnskapssenter sa det så godt i sitt innlegg, så er det ikke tilstrekkelig å besitte kunnskap. Man må også være bevisst på at det er begrensninger som ligger i denne kunnskapen; begrensninger man skal være ydmyk overfor. I spenningsfeltet mellom det paternalistiske og det autonome, mellom det standardiserte og det unike, må helsearbeidere reflektere seg frem til hva som er det gode og riktige å gjøre i akkurat denne situasjonen. Og det krever et oppmerksomt nærvær, slik Bjørndal benevnte det. Det gir for meg en assosiasjon til skjønnet og de livsfilosofiske spørsmål som sykepleiere møter. Skjønnet vil være viktig for profesjonsutøveren når det mangler generelle retningslinjer for situasjonen. Skjønnet er en forutsetning for å reflektere over kunnskap, nødvendig i anvendelse av den og for å kunne gi individuell behandling (Grimen & Terum 2009). For det er ikke nødvendigvis slik at all kunnskap fra forskning vil forbedre praksis. Mer kunnskap vil ikke nødvendigvis si noe mer om hva som er godt å gjøre.

Hva er gyldig kunnskap?

De to motpolene i diskusjonen om kunnskapsbasert praksis kan forstås ved å sette dem inn i en vitenskapsteoretisk sammenheng. I en slik sammenheng hersker det ulike syn på hva som er sann viten; et viktig poeng i en kunnskapsdebatt. Men var det egentlig en kunnskapsdebatt jeg var tilskuer til? Alvsvåg (2009) viser til at kunnskapsbasert praksis ikke er noe nytt. Vi har til alle tider basert praksis på kunnskap. Det er begrensningen av begrepet kunnskap til å være en bestemt type kunnskap som er det nye argumentet i debatten. Og det får meg til å tenke at vi hoppet bukk over noe grunnleggende denne desemberdagen. Debatten kunne egentlig startet ved forståelse av begrepene kunnskap og evidens. Med et litt uklart forhold til hvilken kultur vi tar utgangspunkt i, kan debatten fort bli slik at vi snakker forbi hverandre.  

Like utydelig som før

Det var ikke så mye som hadde blitt klarere, og evidensbegrepet var ikke blitt mer entydig for meg. Det er et komplekst tema å diskutere, og ikke noe mindre krevende å forholde seg til i praksis. Forventningen til kunnskapsbasert praksis ligger der, men til dels uten en klargjørende debatt om hva dette innbærer. Det er ikke nødvendigvis ulike kunnskapskilder som skaper stridigheter om evidensbasert praksis, men rangeringen av noe kunnskap som mer sann enn annen, som skaper hindringer for å enes om en felles kunnskapsforståelse. Forhåpentligvis kan jeg reise tilbake til Bergen ved en senere anledning for å dykke ned i nye refleksjoner med utgangspunkt i en slik tilnærming. 

Referanser

Alvsvåg, H: Kunnskapsbasert praksis er ikke nytt. Sykepleien Forskning 2009; 03: 216- 220.

Grimen, H &L .  I Terum: Evidensbasert profesjonsutøvelse. Abstrakt forlag, Oslo. 2009.

Martinsen, K & Eriksson K. Å se og å innse. Akribe Forlag, Oslo. 2009.