Elektrosjokk og overtro

For en mannsalder siden kunne elektrosjokk (ECT) være grufullt. Den ble gitt uten bedøvelse, kunne gjøre store skader og ble også misbrukt på pasienter. Den var skreddersydd for mytedannelser. Overtroen har ennå ikke forlatt denne klassikeren fra psykiatriens mørke kjellere. Men mens forskere og synsere står igjen i kjelleren har elektrosjokk-behandling forlengst tatt skrittet inn i moderne vitenskap og opp i belyste rom.

Debatten om elektrosjokk er viktig fordi det kan bidra til å redusere stigmaet forbundet med psykiatri, og at det kan avmystifisere en myteomspunnet behandlingsform. I filmen «Gjøkeredet» brukes elektrosjokk som lekevåpen i en krig mellom overlege og pasienter. Både teknisk og medisinsk feil og ren fiksjon. Like fullt har den bidratt til overtroen forbundet med behandlingen.

Jeg har selv mer erfaring enn de fleste med elektrosjokk. Gjennom tre innleggelser med påfølgende sjokkbehandling. I serier på 7-12 behandlinger over flere uker, som beløper det seg til mere enn 30 sjokkbehandlinger. Erfaringen unner jeg ikke min verste fiende, men jeg tror det er viktig for samfunnet at vi deler opplevelser og bryter med gamle tabubelagte skamforståelser.

En vidunderkur

For ECT (Electroconvulsive therapy) er noe av en vidunderkur. Du finner ingen annen metode i psykiatrien som har så gode resultater i kampen mot depresjon. Ikke engang i nærheten. At det finnes noen bivirkninger må man forvente. All medisin har bivirkninger. Men når vi snakker elektrosjokk ligger det noe mytisk i luften. Bivirkninger fra elektrosjokk er ikke som andre. De omtales som om de var effekten av ondskap eller av vampyr-bitt. Når elektrosjokkpasienter står frem med sine historier oppstår et hakeslepp som ene og alene stammer fra metodens populærkulturelle posisjon som et symbol på psykiatriens inhumane behandling av forsvarsløse pasienter. Sannheten er at bivirkningene er svært få.

Så fra en som i motsetning til synsere og forskere bokstavelig talt har opplevd dette på kropp og sinn: Ja, korttidshukommelsen svekkes radikalt under og like etter behandling. Som forskning viser kan man også miste noe av hukommelsen fra tiden før behandlingen. Her ligger også kjernen i skeptikernes kritikk, at metoden skal være skadelig for hukommelsen.

Skeptikere viser også til at det er lite forskning i Norge. Det har de rett i. Men det betyr ikke at det mangler forskning. Verden er større enn Norge, og verden har gått fremover. De siste årene har det kommet viktige studier. Resultater viser at det forekommer svikt i hukommelsen, noe det egentlig ikke hersker noen tvil om. Men den viser videre at hukommelsen så godt som fullt ut gjenopprettes etter cirka et halvt år etter behandling.

Handler om skadereduksjon

Felles for de mange skeptikerne er at de ikke tar høyde for den subjektive situasjonen til pasienter som velger en slik behandling. Altså alvorlig depresjon, ofte koblet mot en aktiv vilje til å ta sitt eget liv. For dette handler om skadereduksjon. Om ofte eksistensielle og potensielt livstruende situasjoner der virkemidler må måles mot risiko. Alternativet for min egen del var i beste fall langvarig depresjon. I verste fall unødvendig tidlig død. Mitt tilfelle er ikke unikt.

Jeg tror ikke skeptikerne mener noe vondt. Ei heller tror jeg de utgjør en stor gruppe, selv om de er høylytte. Tvert imot har de fleste profesjonelle helsepersoner og leger jeg har møtt et nøkternt syn på dette. Som så mange psykiatere har påpekt, så finnes det ingen annen metode som behandler såpass raskt og effektivt. Men skeptikerne kan raskt ødelegge omdømmet til et viktig psykiatrisk verktøy.

Mitt tilfelle var neppe unikt. Jeg var suicidalt depressiv i over et halvt år, før jeg innså at jeg måtte ty til hjelp. Jeg hadde forsøkt det meste. Antidepressiva, beslektede remedier og både klassiske og alternative terapiformer. I mitt forkullede sinn fremsto det kun to alternativer: Innleggelse eller selvmord. Jeg hadde mer eller mindre bestemt meg for det siste, til jeg angret meg og reiste til Akutten i stedet.

Når man først er innlagt er det fint lite som egentlig endrer seg, annet enn at noen passer på at du ikke er til skade for deg selv. Noe som er viktig nok. Men det er fint lite man har å tilby annet enn god, gammel varme og omsorg, kombinert med nøyaktig de samme medisinene som skrives ut av fastleger. For min del hadde jeg rett og slett flaks. En kvinnelig medpasient hadde opplevd noe av det samme som meg. Tunge depresjoner som ikke lindres av medisiner eller terapi. Hun tipset meg om elektrosjokk.

For det var ingen leger, ingen terapeuter, ingen offentlighet som informerte om metoden. Den hadde aldri slått meg som et alternativ, og jeg måtte selv aktivt oppsøke muligheten. Dette er mer enn 10 år siden, og informasjonen blir sakte bedre. Men likevel er det underlig at et av de mest effektive virkemidlene mot depresjon forties og gjemmes bort. Jeg er ikke alene om å si at ECT-behandling har bidratt til å gjøre livet verdt å leve. Noe som sparer pårørende og samfunnet for enorme menneskelige lidelser.

Hvorfor så mye skepsis?

Så hvis elektrosjokk er bra, hvorfor da så mye skepsis? Er det bare følelser og myter? Ja, i svært stor grad. For det psykiatrien behøver er åpen utvikling, ikke skam og fortielse. Forskningen er mangelfull, informasjonen knapp og holdningene direkte grumsete og følelsesstyrte. Men helsemyndighetens mangelfullhet kan ikke holdes imot en behandlingsmetode som i rene tall scorer radikalt mye bedre enn alle sammenlignbare metoder.

Elektrosjokk har med rette et historisk dårlig rykte. Men dens moderne bruk og virkning er såpass god at den må aksepteres som et nyttig verktøy mot depresjon. I et opplyst samfunn bør vi ha en opplyst debatt. Faktum er at det ikke finnes noen metode som kan konkurrere med elektrosjokk i kampen mot tung depresjon. Det er ikke lenger elektrosjokket som er avleggs, det er skeptikerne.

(Teksten er tidligere publisert hos Aftenposten og på Vårt Lands blogg verdidebatt.no )