Legemiddel­assisterte lausbikkjer

Legemiddelassistert rehabilitering (LAR) er en relativt ny ordning i Norge. Da den ble innført før årtusenskiftet lå Norge som vanlig langt etter andre land. Å teste ut nye løsninger til det beste for syke, avhengige mennesker var uaktuelt. Ting måtte diskuteres i årevis, og politikernes moralske magefølelse var langt viktigere enn de narkomanes lidelser. 

 

Over hele landet behandles nå tusenvis av rusmisbrukere gjennom denne ordningen. Over hele landet er helsepersonell og saksbehandlere tilknyttet systemet. Men dessverre, og svært tragisk: over hele landet misbruker vi mulighetene systemet gir oss.

 

For å si det forsiktig, så er LAR en forsømt anledning til å rehabilitere tusenvis av mennesker. Til å skape en forskjell i tusener av enkeltmenneskers liv. Brukerorganisasjoner og LAR-pasientene selv har varslet om systemets baksider i årevis, og listen er lang: ekstreme kontrollregimer, voldsomme regionale variasjoner, nedlatende saksbehandlere, manglende brukermedvirkning og viktigst av alt, manglende reell rehabilitering.

 

LAR er unikt fordi det gjør en stor andel av landets rusavhengige tilknyttet helsevesenet. Det viser ikke bare at det er mulig å nå frem til de avhengige, men også at viljen til endring i eget liv er stor. Men det som skulle være en nasjonal kilde til rehabilitering er blitt en riksdekkende neddoping og oppbevaring av syke mennesker. Kynisk sett er det helt greit. En narkoman på «dop» fra staten er langt mindre problematisk enn en som trekker i gatene. LAR- blir halsbåndet hvormed staten kan tøyle samfunnets lausbikkjer.

 

Stortinget behandlet i februar et representant­forslag fra Senterpartiet om en gjennomgang av LAR-systemet etter tilfeller av overdoser ved metadon og lekkasjer av medisiner. Altså at medisiner som gis LAR-pasientene finner veien til gatemarkedet i stedet for inn i pasientens kropp. I høringen til forslaget fremmet mange brukerorganisasjoner ønsker om en bredere gjennomgang. En som både måler resultatene, evaluerer metodene, kontrollregimene og ikke minst vurderer ansvarlighet knyttet til skadelidende pasienter. 

 

For det finnes mange anklager mot LAR-systemet. Derfor er det synd at verken storting eller regjering ser behovet for en uavhengig granskning av et system som etter alt å dømme skjuler en stor mengde menneskelige lidelser og systematiske forsømmelser. Men rusfeltet er ikke større enn at det er de samme menneskene som håndterer LAR-systemet, evaluerer det og samtidig rådgir politikerne. Noen av dem er attpåtil de samme som i sin tid satte det hele i gang. Det overrasker ingen at de ikke ønsker en uavhengig granskning. Det er ikke desto mindre tragisk. 

 

En av nøklene i behandling av rusavhengige er en såkalt individuell plan. Den er ment å koordinere tjenester slik at brukeren skal få en individuelt utviklet oppfølging av sitt behandlingsforløp og sin rehabilitering. I LAR er spesialisthelsetjenesten lovpålagt å gi pasienten en slik plan. Men den årlige statusrapporten om LAR slår fast at andelen som mottar individuell plan i dag er på 34 prosent. Selv om vi tar høyde for at noen narkomane kan være mistenksomme overfor det offentlige og derfor lite samarbeidsvillige, så er dette tallet intet annet enn en voldsom offentlig forsømmelse. Årsaken er sammensatt, mer det ingen hemmelighet at narkomane fortsatt behandles som annenrangs borgere i helsevesenet. Det ligger ingen prestisje i å jobbe med disse skitne, klagende og uhelbredelige avhengige. Dette menneskesynet gjenspeiles dessverre i systemet. Vi skal ikke tro at den enkelte behandler eller saksbehandler ikke unner den rusavhengige alt godt, men vi kan trygt fastslå at helsevesenet fortsatt ikke er helt kompatibelt med et moderne menneskesyn.