Ny regjering, ny profil

Det første man legger merke til i regjeringen Solbergs forslag til statsbudsjett, er at de holder det de lover – til arbeidsgiversida. Som for eksempel hundretusener i formuesskattelette til de rikeste, kutt i ledighetstrygd, kutt i sykelønn, kutt i uføretrygd, kutt i overgangsstønad og kutt i foreldrepenger og pleiepenger. Dette er en profil der de som har det tøft får det tøffere, og de som har mye får mer. Unio mener dette er en veldig uheldig utvikling.

Den norske regjeringen går i mot OECDs råd på det økonomiske området. Økonomisk ulikhet er en sentral sak for OECD. Ikke nødvendigvis på grunn av at det er sosialt uakseptabelt, men en ser at økonomisk ulikhet fører til lavere vekst og sosial uro. I OECD landene ser en at lønn som andel av verdiskapningen har falt de siste tiårene. Mange land opplever reallønnsnedgang og i USA har lønningene stått på stedet hvil i lang tid. Dette på tross av at produktiviteten har økt. Det at eiere får en stadig større andel av verdiskapningen har skapt økte forskjeller. Det at lønnsmottakerne ikke får sin del av den økte verdiskapningen fører til lavere etterspørsel i samfunnet. Prognosene for verdensøkonomien har falt de to siste årene og spesielt Europa sliter med å komme seg etter finanskrisen. Økt etterspørsel er et viktig virkemiddel for å få til økonomisk vekst og lavere ledighet.

Med dette som bakteppe, er det uforståelig at Solberg-regjeringen ser ut til å tro at skattelette til de rike fører til økte investeringer som igjen kommer alle til gode. Selv regjeringens eget Nasjonalbudsjett tror ikke på dette. Her vises det til at de såkalte «dynamiske effektene» av redusert formuesskatt er langt mer usikre enn f.eks. redusert skatt på arbeid, særlig for de med de laveste inntektene.

Regjeringen Solberg har hatt det romslig når budsjettet skulle snekres. I tillegg til at den økonomiske veksten er dobbelt så høy som i eurolandene kan de spe på med penger fra oljefondet. Regjeringen vil bruke 164 milliarder oljekroner i 2015, det er reelt sett 17 milliarder mer enn i år. Regjeringen har sånn sett begynt å skli på oljepengebruken. Det er uheldig med tanke på at skattelettelsene, særlig lettelsene i formuesskatten, i tillegg til de uheldige fordelingsmessige sidene også har en alvorlig virkning på sikt. Det fremtidige finansieringsgrunnlaget for velferden svekkes betydelig i forkant av eldrebølgen.

Når man også ser at regjeringa ikke har latt det dryppe noe nedover på kommunene, kan vi ane at det blir tøffere for dem som skal levere velferdstjenestene framover. Kommuneøkonomien neste år vil bli svakere enn det regjeringen prøver å gi inntrykk av. I regjeringens forslag til statsbudsjett har kommunene fått 4,4 milliarder mer i frie inntekter. I utgangspunktet kan dette se bra ut. Realiteten er at den potten som skal finansiere skole, helse og omsorg blir en halv milliard kroner mindre. Årsaken til det ligger i at regjeringen gjennomfører reformer som påfører kommunene økte utgifter, som blant annet aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere og brukerstyrt personlig assistent. Dette er oppgaver som kommunene får, uten at det følger med nok penger. Dette fører til at kommunene med de to siste budsjettene har fått 2,5 milliarder kroner mindre å rutte med. Vi vil dermed se ordførere og rådmenn som leter etter poster å kutte framfor å kunne bevilge mer til skole, barnehage, helse og omsorg.

Etter Unios syn ville det være langt bedre for folk flest om regjeringen hadde brukt penger til kommunene som hadde brukt dem på skole, barnehage, helse og omsorg fremfor å gi de rikeste privatpersonene hundretusener i skattelette.

Regjeringen forventer at stat og kommune skal effektivisere, som om det ikke har vært et krav i lang tid. Statlig sektor får sågar et ostehøvelkutt på 0,5 pst uten føringer. Tilsvarende kutt er ikke pålagt kommunesektoren, der er bare bevilgningene lavere.

Mer politisk spenning og krutt er det derimot knyttet til regjeringens tanker om konkurranseutsetting. Det er ikke den offentlige tjeneste som i prinsippet ikke kan leveres av private virksomheter i følge regjeringspartnerne. Dette åpner for mer markedstenkning og «lønnsomhetstankegang», mer bruk av anbud, mer byråkrati for å kjøpe anbud og følge private driftere av offentlige tjenester og mer konkurranse om pris som i offentlig sektor ofte koker ned til konkurranse om å tilby de laveste lønningene og de dårligste pensjonsordningene. Regjeringen må akseptere at offentlig ansattes lønninger og pensjonsbetingelser skal følge betingelsene hovedtariffavtalene i offentlig sektor og at dette også må gjelde de som jobber for private tilbydere av sentrale offentlige velferdstjenester. Konkurranse skal foregå på kvalitet og organisatorisk effektivitet, ikke på de ansattes lønns- og pensjonsbetingelser.