HVEM ER BÆRER AV DE DÅRLIGE HOLDNINGER?

I dagens samfunn snakker vi vel egentlig om så mangt.

Mange snakker også, gjerne høyt og tydelig, om dårlige holdninger hos folk. Det må arbeides med holdningene til den og den, eller de og de.

Holdningene må endres!

I denne debatten her er det alltid klart at disse holdningene er der. De er dårlige. Ja uakseptable. De må endres.

Selv klarer jeg nå ikke lenger å holde meg unna spørsmålet; hva er det som egentlig er de dårlige holdninger?

Som sykepleier har jeg jobbet sammen med sykepleiere og hjelpepleiere, dyktige sådanne, som brått gjør ting jeg overhodet ikke aksepterer, egentlig. Jeg har sett denne hjelpepleieren som strever seg alene gjennom vakten, med åtte urolige, utrygge, sårbare mennesker rundt seg. Hjelpepleieren skal ikke bare hjelpe disse åtte menneskene med å få i seg mat og drikke, og få stelt dem. Hjelpepleieren skal også vaske kopper, vaske gulv, vaske klær, rydde pasientrom, bad, kjøkken, spisestue/stue, skyllerom, administrere medisiner, skrive rapporter, og aller helst utrolig mye mer. Så når denne mannen kommer for tiende gang i løpet av siste kvarter og forstyrrer i alle gjøremål, med det samme spørsmål om at mor venter og er sint på han, så eksploderer denne hjelpepleieren bare, i sin høyst menneskelige utilstrekkelighet.

Har hjelpepleieren dårlige holdninger da?

Jeg leser om en kjendislege som forteller om mennesker i vår tid som går til sine leger for å få lov til å bli uføretrygdet og få slippe strevet med å gå i arbeide. Hvordan han har lært seg til å håndtere slike uakseptable holdninger i møtene med sine pasienter. Har denne legen her gode holdninger da?

«Det selvoppfyllende profeti

Når du forventer at noe skal skje, altså forventer et resultat, så er det allerede sant, enten forventningen er rett eller feil, fordi tro og forventning påvirker resultatet. Robert Merton var en amerikansk sosiolog som studerte og skrev mye om dette her, «Det selvoppfyllende profeti». Når alle mennesker fikk beskjed om at bankene i 1929 ville kunne gå konkurs, så strømmet jo folk til bankene og tok ut sine penger, og bankene gikk jo selvsagt konkurs. Men var bakgrunnen for forventningen sann eller usann?

Mistillit versus tillit

Douglas McGregor fremsatte tanker om betydningen av lederes menneskesyn. Han beskrev teori X, som kan oppsummeres slik:

1) Gjennomsnittsmennesket har en iboende motvilje mot å arbeide.

2) Pga denne uviljen må folk tvinges, styres, kontrolleres og trues med straff for å kunne yte en rimelig innsats. Og

3) Gjennomsnittsmennesket foretrekker å bli ledet, og ønsker ikke ansvar. Det har få ambisjoner og vil fortrinnsvis ha trygghet.

McGregors alternative teori ble, teori Y, bygd på kunnskap om menneskelig atferd. Denne teori mener:

1) Det er like naturlig å bruke fysiske og psykiske krefter på arbeid som på lek og hvile.

 2) Når den enkelte identifiserer seg med sin oppgave, vil vedkommende også selvstendig kunne legge opp og kontrollere sitt arbeid, og gjøre sitt ytterste for å fremme bedriftens mål.

3) Identifisering med oppgaver og målsetting henger nøye sammen med de belønninger som er knyttet til vellykket gjennomføring av oppgavene. Vellykket gjennomføring henger sammen med egen og andres aktelse og selvrealisering.

4) Under gunstige forhold vil gjennomsnittsmennesket oppsøke ansvar.

5) Evnen til å bruke fantasi, oppfinnsomhet og skaperkraft i løsning av organisatoriske problemer er meget utbredt, ikke begrenset til et fåtall mennesker.

Her ser vi hvordan McGregor legger fram en teori X som kan omfavnes av begrepet mistillit og en teori Y som kan omfavnes av begrepet tillit. Det som da også er tydelig i store deler av norsk offentlighet i dag, er at teori X er den teori som våre ledere, og sannsynligvis også mange av våre politikere, og mange legmenn rundt omkring har som menneskesyn. Offentlige tjenester forvaltes etter malen til New Public Management, og den bygger på menneskesynet i teori X.

Hva er konsekvensene av dette syn ut i vårt samfunn i dag?

Om vi ser det i lys av «Det selvoppfyllende profeti»?

Mennesket opplever uvilje mot å arbeide? Tja gjør det nå det? Egentlig?

Eller er det rammer og effektiviseringspress som gjør at det blir så vanskelig å arbeide? Som gjør at selve arbeidet påfører menneskene sykdom og altså sykefravær? Er det dagens mistillit og effektivisering som utgjør piskeslag, og som gir en ny type sår på ryggen til menneskeindividene i dagens arbeidsliv, på samme måte som piskeslagene fra slave-eierne i tidligere tider?

Eller er det egentlig uvilje mot å arbeide?

Hvordan påvirker menneskesynet bak, de ansattes helse?

Når fundamentet er at «mennesket ikke egentlig vil ha ansvar», og detaljkontrollerte ledere og detaljkontrollerte systemer for å skape løsninger setter begrensinger i hva de ansatte kan gjøre og ikke gjøre, hva skjer da?

Hva når man kanskje selv egentlig vet om muligheter til virkelig god kvalitet som systemet ikke godkjenner, kan denne manglende mulighet til å fremme egen og andres aktelse og selvrealisering, skape en sykefraværsstatistikk som underbygger enkeltes antakelser om menneskets uvilje mot å arbeide og mot å ta ansvar?

Er ansattes dårlige holdninger i eldreomsorgen en dårlig holdning, eller en konsekvens av et alt for høyt effektivitetspress, for å si det sånn?

Hva er det som formidles i arbeidsmiljøkurs arrangert i de offentlige tjenesters regi. De ansatte har så dårlige holdninger. De skal snu denne trenden og gjøre de ansatte mer positive. De skal få slutt på denne «sutringen».

Ethvert kritisk spørsmål en ansatt tar opp knyttet til arbeidets løsninger straffes, og de ansatte skal drives framover under en pisk.

Hva gjør dette her med oss?

Hva er det vi ser i dag? Det snakkes så ofte, også innenfor eldreomsorgen, om dårlige holdninger.

Men hva med holdningene til de lederne som ikke har tillit til at den og den ansatte virkelig er syk?

Hva med holdningene til de lederne som ringer ned fastleger og refser dem for at de sykemelder den eller den personen der?

Hva med holdningene til den kunnskapsminister som ikke godkjenner at foreldre skriver fraværsmeldinger til sine barn?

Hva med holdningene til en regjering som må ha egne kontroll-leger i NAV, som skal kontrollere fastlegene sine sykemeldinger?

Hva med holdningene til de som hevder at lærerne ikke duger til å oppdra og undervise våre barn etter uendelig mange år som lærer, om de ikke tar den og den videreutdanning til selvkost?

Hva med holdningene til en arbeidsgiverorganisasjon som spekulerer i latskap hos sykepleiere som går på kafe midt i uka, uten å se at de sykepleierne der faktisk jobbet både lørdag og søndag, når resten av familien hadde fri?

Hva med holdningene i et departementsstøttet prosjekt som sier i sin egenreklame: at de jobber for å skape kultur og holdningsendring i de faggruppene som jobber i sykehjem?

Sykepleiere og hjelpepleiere har altså per definisjon, dårlige holdninger, og dette gjør et bestemt, departementstøttet, prosjekt noe med?

I alt dette her kan ikke jeg unngå å høre annet enn ett ord, nemlig ordet MISTILLIT.

Skulle jeg ikke reagere på begrepet mistillit? Både for meg selv og for andre?

HVA ER ÅRSAKEN TIL ET SÅ GRUNNLEGGENDE SYN AV MISTILLIT TIL VÅRE MEDMENNESKER?

Og deretter kommer spørsmålet som blir så avgjørende og så grunnleggende viktig. Er mistilliten berettiget?

Samt hva slags selvoppfyllende profetier skaper dette menneskesynet for vårt samfunn, og for våre tjenester i dag?

Jeg vet ikke alle svarene. Jeg har mine troer og mine meninger, i tillegg til mine kunnskaper og mine erfaringer.

Mer enn tredve år i norsk helsevesen har gitt et utall av erfaringer. Jeg har vært sykepleier, lærer, forsker og leder. I min første lederperiode, da var jeg veldig ung. Det var utrolig omfattende og ansvarsfullt, uendelig lærerikt, og enormt arbeidskrevende. Av og til kunne jeg tenke hvor mye enklere alt hadde vært om jeg bare kunne si, og gi ordre, og så ville alt bli etterfulgt, nettopp slik jeg sa. Jeg hadde på den tiden også en del ubehagelige nattlige drømmer. Jeg husker dem ikke detaljert, men de hadde i seg noen bilder av diktatorer og tyranner, berømte sådanne.

Da måtte jeg ta et oppgjør med meg selv og eget menneskesyn. Var det slik, en diktator og en tyrann jeg ville være?

Jeg gjorde et valg, som har fulgt meg siden.

Jeg valgte tillit.

Det valget gjør det ikke alltid enkelt, men jeg har aldri angret det valget jeg gjorde da. Jeg har gjort det flere ganger, med meg selv, i årene som har fulgt. Jeg velger tillit. Jovisst er det et utfordrende valg. Men valget har foreløpig alltid blitt det samme.

DET ER GANSKE ENKELT DETTE MENNESKET HER JEG VIL VÆRE.

Dette er mitt menneskesyn.

Jeg er ikke naiv, men jeg er fortsatt overbevist om at jeg vinner mer enn jeg taper på dette synet her.

Jeg vinner først og fremst min egen selvrespekt og selvaktelse på det.

"Jeg er et menneske, og intet menneskelig er meg fremmed," som en stor mann sa en gang for uendelig lenge siden. Jeg tror dette er en vesentlig erkjennelse å ha med meg dette, hva som er menneskelig.

«Tillit er en gave jeg gir, ikke noe den andre skal gjøre seg fortjent til.»

Så ja; HVEM BÆRER EGENTLIG DE DÅRLIGE HOLDNINGER?

Den overbelastede hjelpepleieren?

Eller kjendislegen?

Eller politikeren?

ELLER HVEM ER BÆRER AV DEN GODE HOLDNINGEN?