Krakelerer på scenen

«Eg har fått konstatert Alzheimer.»
Venninnes latter stopper brått. De ser på Bente, så på publikum. Bente reiser seg og går.

Vellykket

Det Norske Teatret setter opp Eg heiter Bente, et stykke om sykdom, vennskap og tap av kontroll. Hildegun Riise spiller hovedrollen som 55 år gamle Bente.
– Hun lever et aktivt liv, er en god journalist i en god og seriøs avis og har skrevet bok, beskriver Riise. 
– Jeg tror hun er et veldig verbalt og sosialt vesen. Og hun er reflektert. Med utsøkt smak. 
Så blir hun syk.

Krevende

– Alzheimer arter seg sikkert veldig forskjellig fra person til person. Men for Bente, som for andre, er det ekstremt utfordrende å bli konfrontert med at den man er krakelerer, sier Riise.
– Både fysisk og psykisk. Det må være ekstremt krevende å stå ansikt til ansikt med en diagnose det ikke fins medisin mot og som gjør at personligheten din gradvis blir gravd ut av deg.

Tap av kontroll

Den danske skuespilleren Rikke Wölck har skrevet stykket, som i høst også settes opp på Rogaland Teater. 
Til danske Lokalavisen Frederiksberg sier Wölck at stykket kan ses som en kontrast mellom det livet vi lever, med full kontroll over alt, og Alzheimer, som det ultimate tap av kontroll over kropp og hjerne.
– Jeg har spilt roller som har vært distré eller glemske. Roller som har hatt psykiske problemer, vært utagerende og uberegnelige. Men ikke en rolle som har en diagnose som Bente, sier Riise, og sier det er utfordrende.
– Det er klart man blir konfrontert med sin egen redsel. Man blir andektig og går varsomt til verks når man skal synliggjøre denne diagnosen. Det har vært viktig for oss å fremstille Bente troverdig. Stykket krever en sannhetsgehalt, og derfor har vi knyttet til oss medisinske eksperter. Jeg har også vært på sykehjem for å drive research.

Vennskap

Bente er skilt, har ingen barn, ingen foreldre og ingen søsken. Men hun har venner. Og når hun blir syk, stiller de tre nærmeste opp. Vera, Hanne og Marie. Marie er pussig nok, som Bente selv sier, sammen med hennes eksmann.
– Det er veldig krevende når noen trenger oss til de grader, sier Riise.
– Og det er interessant hvordan vi reagerer. Blir vi usikre og vender oss bort, eller våger vi å være nær? Man bør være et ansvarlig menneske og involvere seg, men ikke alle gjør det. Noen skygger banen.
Hun tenker seg ørlite om.
– Det handler kanskje om usikkerhet. For i slike møter blir vi noen andre. Vi kan ikke lenger spille rollene vi er så trygge i, og vi står i fare for å tape ansikt. Det vitner om en stor tilkortkommenhet, en redsel for å være nær det ukjente
Hun retter på skjerfet hun har rundt halsen.
– Kan hende blir man også redd for å miste tid. Man kan føle at den som trenger hjelp tar tiden fra oss, mens det er motsatt: Lar vi det som skjer skje, får vi masse livserfaring. Jeg tror man vokser mer på det enn å lese tusen bøker.

Hjelpeløse

Venninnene viker ikke. De følger Bente gjennom fornektelse, angst, depresjon og sinne. Det er de som må fortelle henne at artiklene hun skriver ikke lenger henger sammen. Det er dem Bente ringer til når hun står på gaten og ikke skjønner hvor hun er. De ler sammen, de banner og sverter. 
– Disse venninnene er fantastiske, men de er også hjelpeløse. De er redde og de blir slitne.

Blir pleiere

Bente vil ikke på sykehjem. Når hun blir pleietrengende, går venninnene i vaktordning for å ta seg av henne. Til den grad at det går ut over deres egne privatliv. Vera frykter å miste sin unge elsker fordi hun aldri har tid til ham lenger.
– Men man kan sette spørsmålstegn ved hvem det er som går fra noen i en slik situasjon, kommenterer Riise.
– Men man kommer til en grense.

Refleksjon

Hun synes det er bra at kunstnere kan belyse diagnoser som Alzheimer.
– Jeg håper at det å ta opp et så ømfintlig tema kan være med å åpne noen dører. Kan hende bidra til å tenke at man kan bli rammet selv, og hvem er der da? Hvem blir jeg, når jeg kommer i nød? Kanskje bør man tenke mer på at man skal være mot andre sånn man ønsker de skal være mot en selv.

Gåte

Mer oppmerksomhet kan også kanskje gi mer penger.
– Det trengs mer forskning, sier hun.
Hun banker på brystet.
– Plakk i årene rundt hjertet kan vi fjerne, men vi vet ikke hva vi skal gjøre med plakk i hjernen. 
– Denne boksen er jo oss, sier hun og tar seg til hodet.
– Den er gåtefull nok i seg selv.

Humor

«Og så må eg vel seie unnskyld for at eg … banna her i stad».
Vera, distrahert av presten som har presentert henne som Bentes søster («Eg er Bentes venn»), holder minnetale i Bentes begravelse. Det er tårer og små fnis. Riise understreker at stykket ikke bare er dystert. 
– Midt i tragedien og alvoret åpnes det noen dører, sier hun.
– Det er humor og latter. Rått og betagende. 
Bente selv sier hun har hatt noen av de beste øyeblikkene i livet etter at hun ble syk. 
– Når livet blir satt på vent, når man er i unntakstilstand, blir livet på sitt nærmeste her og nå. Det er også noe å tenke på, sier Hildegun Riise.