Når et hjem blir noe annet

I fjor startet Oslo kommune en prosess for å gi byen mer rendyrkede langtids- og korttidshjem.

Bakgrunnen var hvordan Samhandlingsreformen har gitt kommunene økt ansvar for rehabilitering etter sykehusopphold, og dermed større behov for korttidsplasser.

Utfordringene i prosessen har vært mange, og nå håper kommunen at erfaringene kan være til nytte for andre i lignende omstillingsfaser.

Stor reform

– Dette er en stor reform i Oslo kommune der målet er å spesialisere tilbudene våre, uttalte eldrebyråd Aud Kvalbein (KrF) til Akers Avis Groruddalen i forbindelse med lanseringen av prosjektet i fjor sommer.

I dag har en rekke sykehjem i Oslo egne korttidsavdelinger, men ved å samle relevant kompetanse på færre steder, er målet å kunne få brukere raskere hjem og tilbake til hverdagen.

– Det blir en stor logistikk-operasjon der flere avdelinger fra ulike sykehjem skal samles. Når det gjelder de ansatte så ønsker vi at kompetansen følger pasienten, slik at de som i dag jobber på ulike korttidsavdelinger blir en del av helsehusene, sa byråden til avisa.

Tilbake til hverdagen

Omlag 4700 pasienter behandles årlig i Sykehjemsetatens korttids- og rehabiliteringstilbud i Oslo. I 2014 innebar det nærmere 17.100 innleggelser, de fleste etter opphold i sykehus.

Målsetningen er at alle korttids- og rehabiliteringsplasser som til nå har vært spredd på 24 sykehjem, i løpet av 2015 blir samlet i fire helsehus.

– Vi ønsker at helsehusene vi etablerer skal bli et nyttig verktøy som bidrar til at flere vil kunne bo hjemme livet ut. Helsehusene har blant annet høyere legedekning for å imøtekomme behov ved utskriving fra sykehus og mer kompetanse på rehabilitering og trening for at pasientene skal mestre hverdagen i eget hjem.

Det sier Bjørg Torill Madsen, prosjektdirektør i Sykehjemsetaten i Oslo kommune og ansvarlig for gjennomføringen av prosjektet.

Tåsenhjemmet, Lilleborg sykehjem, Ryenhjemmet og Solvang sykehjem gjøres derfor om til helsehus, mens byens øvrige sykehjem blir forbeholdt langtidsplasser.

Et vanskelig valg

Moren til Lillian Nordbø Berge er 101 år gammel, og langtidsbeboer på Tåsenhjemmet.

Berge kan ikke få skrytt nok av personalet på hjemmet – av deres innsats, omsorg og profesjonalitet.

Samtidig har den pågående reformen gitt hennes mor et vanskelig valg.

– Hun har i praksis to alternativer, sier Berge:

– Hun kan søke seg til et nytt, og for henne fremmed, sykehjem. Eventuelt kan hun bli boende på Tåsen, og oppleve at kjente ansikter erstattes av stadig nye, og at tempoet rundt henne tiltar.

Berge understreker at hun har stor forståelse for nødvendigheten av reformen, men ønsker å rette oppmerksomhet mot en uønsket effekt fremgangsmåten kan ha for enkelte.

Orker ikke tanken

– Å flytte til et nytt sted – med nye medboere, pleiere, rom og ny vei til spisesal og toalett, kan medvirke til økende desorientering, påpeker Berge.

– Blir man boende, vil det derimot komme inn stadig nye korttidsbeboere, som man ikke rekker å bli kjent med. Det gjør noe med dagliglivet til de eldste at det bare er ukjente ansikter i spisestua og tv-kroken, og enda færre å snakke med.

Berge forteller at på hennes mors avdeling var de elleve langtidsbeboere da prosessen startet.

Nå er det kun fire igjen.

– Mor sier at hun kjeder seg, men ikke orker tanken på å flytte.

Minst mulig ulempe

­­– Vi har en klar og tydelig føring på at ingen beboere med langtidsplass i våre kommende helsehus flytter til annet sykehjem uten at de ønsker det selv, understreker prosjektdirektør Madsen.

Hun forteller at de har gjort mye for at overgangen skal medføre minst mulig ulempe for de involverte, og at har vært store ulikheter mellom de fire institusjonene i måten prosessen er gjennomført.

Blant faktorene de ser bidrar til at beboere velger å flytte, er hvorvidt de kan flytte sammen med beboere de kjenner på hjemmet, om personal omplasseres samtidig og den bygningsmessige standarden på sykehjemmet de flytter til.

Tett dialog

– Vi har tett dialog med samtlige, og forsøker å imøtekomme deres ønsker der det er mulig, sier hun.

Madsen påpeker at det for eksempel forenkler det hele om hjemmet kan ha tydelig adskilte avdelinger for langtidsbeboere og korttidsplasser i en overgangsperiode.

– Det er jo et høyere tempo på rehabiliteringsplassene, og man gjør derfor interne flyttinger for å samle de som har langtidsplass. Ulempen er at man må bytte rom, men man vil samtidig kunne bevare mye av stabiliteten og det gjenkjennelige rundt seg.

Så skånsomt som mulig

– Vi forsøker å gjøre dette så skånsomt som mulig for alle, understreker prosjektdirektør Madsen.

Samtidig har hun forståelse for at reformen setter enkelte i valgsituasjoner som ikke alltid er optimale.

– Vår erfaring er at både beboere, pårørende og ansatte ser fordelene i dette på sikt, men for dem som fra før er langtidsbeboere i helsehusene, er dette en endring de ser som uheldig.